Det musiske mennesket, del 1

Det musiske mennesket, del 1

Ofte når jeg setter meg ned med gitaren får jeg høre «åh, jeg skulle ønske jeg og var musikalsk». Men hva vil det egentlig si å være musikalsk? Kan det være det som de to mødrene i eksempelet under beskriver?

Mor og Per (4) kommer inn til musikksamlingen på barnehagen. «Jeg vet ikke helt med disse musikksamlingene og Per, jeg,» sier mor. «Du skjønner, han er nok ikke særlig musikalsk. Vi er ikke det noen av oss. Vi verken spiller eller synger, faren eller jeg. Så, jeg vet ikke om Per får så mye ut av disse musikktimene deres.»
Så kommer Hanna (4) og hennes mor. «Det er så flott for Hanna med musikksamlingene,» sier mor. «Hun er altså så musikalsk, og hun kan allerede mange sanger. Hun har nok arvet det fra sin far. Han er førstetrombonist i symfoniorkesteret, og vel, jeg synger jo i kor jeg også, da. Så Hanna kommer nok langt med musikken!» 
Eksempel hentet fra boka Barnet og musikken (Aalberg, 2006, s. 37).

Dette ser ut til å være en ganske vanlig oppfatning av det å være musikalsk. Men kan det stemme at noen av oss er musikalsk, mens andre av oss ikke er det? Må man være født inn i en familie som synger eller spiller instrument for barn for å ha noen sjanse for å bli musikalsk? Selv så kommer jeg fra en familie som hverken sang eller spilte, men allikevel blir jeg definert som musikalsk.

Hva betyr det å være musikalsk? Mange forbinder å være musikalsk med å være god til å spille et instrument eller god til å synge. Vi nordmenn har et ganske innsnevret forståelse av dette begrepet. I Ghana har de et ordtak som sier at den som ikke er musikalsk, kan ikke snakke (Kulset, 2002). Man blir sett på som stum og det er et handikap. I følge Nora Kulset (2002) kan vi "skylde" på den klassiske musikken som oppsto, blant den adelige piffen i Østerrike og Tyskland, på 17-1800-tallet. Mozart, Beethoven og alle de store komponistene har fått en helgenstatus. De har dominert vårt musikksyn så kraftig at musikken i den vestlige verden har blitt institusjonalisert og profesjonalisert i så stor grad at musikkutøving av "mannen i gata" har blitt lavkultur.

"Vi anser at man må være i besittelse av en ekstra gave eller talent for å kunne utøve eller skape musikk. Vi har blitt stumme fordi rammene for å være musikalske har blitt så stramme." (Kulset, 2002, s. 2).

Musikken blir sett på som det aller første, og det biologisk nødvendige språket mellom en mor og sitt nyfødte barn, det er også vårt naturlige språk som er med oss allerede fra mors mage (Bjørkvold, 2007). Det er en gjensidig psykisk og fysisk kontakt mellom mor og barn. De har et helt spesielt språk som er en blanding mellom vokalisering og kroppsspråk som starter med en impuls fra enten mor/far eller barnet og blir speilet tilbake (Abrahamsen, 1997). Dette skaper de livsnødvendige båndene et mor og et barn behøver, men det er også her at musikk går fra å være en livsnødvendig dialog til å "bare være" musikk. Etterhvert som barna vokser opp og klarer å sette ord på følelser med ord, skiller musikk og tale vei. Heldigvis fortsetter musikken å være med oss gjennom det følelseaspektet den bringer. Det er vanskelig (i alle fall for meg) å sitte rolig om jeg hører musikk jeg elsker. Det skjer noe med kroppene våre, man får en trang til å kaste alle sosiale konvensjoner langt vekk og synge med av full hals, danse, gråte, headbange, spille luftgitar, osv. Musikken taler til oss på et langt dypere plan enn hva verbal tale gjør. Det er tross alt vårt første språk. Dermed kan man også si at det ikke finnes noen umusikalske mennesker, fordi musikken er nedfelt i oss som et urspråk, en kroppslig intelligens som venter på å slippe ut av oss. 

Så hvorfor er det så lett for barn å hengi seg til musikken mens vi voksne står rolige og ønsker at de var musikalske (satt på spissen)? I følge Kulset (2002) ligger problemet i at voksne, stort sett, er passive mottakere av musikken. Vi er lyttere. Barn derimot er langt fra passive lyttere. De er deltakende, skapende og lyttende. Loris Malaguzzi, grunnleggeren av Reggio Emilia, sier at barna er født med hundre språk, men blir frarøvet nittini. Musikken er ett av språkene de mister. Vi voksne frarøver de det ved vår passive væremåte. 

Barn tenker ikke på uttrykksformer som atskilt. For barn er alle hundre språk en del av dem. Det er derfor vi voksne som må løfte blikket og "se lyset". Vi må ikke tenke på musikken som et isolert fenomen, vi må heller tenke musisk (Kulset, 2002).

I del 2 vil jeg skrive om det å tenke musisk og det å være et musisk menneske. Som et anslag til denne delen vil jeg avslutte med dette sitatet:

"Det er derfor fristende å trekke den konklusjonen at vi som er stumme, er stumme fordi vi ikke tør slippe følelsene til. Musikken som vekker alle disse følelsene i oss, er noe vi vegrer oss litt for å gi oss i kast med. Med et nyfødt barn på armen, synger alle mødre i samspill med sitt barn, de danser og vugger for å få barnet til å trives. Men når barnet lærer å snakke, rygger vi tilbake på tørr grunn og putter det inn i båsene "sang" og "dans". Det spontane og ekte ved det forsvinner, og vi tar det frem i planlagte situasjoner som i en musikksamling eller et prosjekt i fysisk fostring. Det er her vi sakte men sikkert frarøver barna nittini av deres hundre språk." (Kulset, 2002, s. 6).

 

Stokken

Stokken

En naturlig samling

En naturlig samling