Et indre kompass

Et indre kompass

Barn blir født inn i et samfunn som stadig er i endring. Valg og muligheter  blir raskt en del av barna’s hverdag både hjemme og i barnehagen.

I barnehagen reflekterer vi ofte over hvordan vi kan «navigere» neste generasjon.

Hvordan har oppdragelsen  forandret seg? Hva har ikke endret seg?

Er oppdragelse annerledes pga endret syn på barnet?

Når skal voksne « følge barnet» og når skal barnet « følge den voksne»? 

Var lydighet viktigere enn forståelse før enn nå?

Har barnehagene fått et større ansvar for danning og oppdragelsen av barnet på grunn av samfunnsendringene?

Hva er forskjellen på oppdragelse og  danning?

I følge pedagog og forfatter Anne Scheldrup

«Hun viser til at oppdragelse har til hensikt å overføre kunnskaper, verdier og holdninger til barna som om de var blanke ark.

Danning derimot, skal sette barna i stand til å tenke selv, søke kunnskap, reflektere over og vurdere vedtatte sannheter, stille spørsmål og yte motstand på egne og andres vegne. De kan ikke manipuleres til å gjøre og tenke som den som oppdrar».

Barnehagen vår har tatt et valg i forhold til at vi er inspirt av grunntanken og filosofien til Reggio Emilia pedagogikken. Vi ønsker å utvikle den i vår egen sammenheng og ut fra våre forutsetninger.

Når vi leser nye fagartikler kan vi dra paralleller mellom nye artikler og vår «gamle» filosofi. Ordene er forskjellig men betydningen kanskje den samme?

Ansvarsoppdragelse, indre struktur og indre kompass handler kanskje om det reggio emilia filosofien legger stor vekt på; en sterk tro på menneskets muligheter gjennom å bekrefte barnet. 

Per Schultz Jørgensen, en dansk barnehagelærer, psykolog, forfatter og professor i sosialpsykologi sa bla. dette på konferansen :» Med framtiden på fanget» i regi av barnehageforum:

«Men kjærlighet er ikke nok. Nødvendig, men ikke nok. Barn må ha indre struktur og et indre kompass for å klare seg godt og navigere i et samfunn som stiller høye krav til individet.

Det handler om karakterdannelse og ansvarsoppdragelse. Og det får du ved å møte barnet i følelsene sine uten å frata dem ansvaret for eget liv.

Jørgensen forteller om en tre år gammel gutt som har handlet med mamma. Hun bærer tunge poser og han bærer en liten. Han blir sliten og vil bæres. Da tar mammaen et valg som får konsekvenser for hele guttens framtid.

– Moren går over følelsesbroen til barnet og sier «Jeg skjønner du er sliten, det er jeg også. Vi setter oss ned litt, også sier du i fra når du er klar til å gå videre». Etter ett minutt er gutten klar til å gå resten av veien og bære posen sin selv, forteller Jørgensen, og lar den lille anekdoten synke ned i mange hundre barnehagesinn.

Karakterdannelse viktigere enn noen gang

– Hun går over broen til gutten og inn i hans følelser. Det ender med at han bærer posen sin selv. Sin livs pose. Vi kan ikke dele alt med andre, vi må leve våre liv selv. Barn kan fortelle om sine følelser, men de må bære posen sin selv, sier barnehagelæreren ettertrykkelig.

Dette går dypt og langt inn i barns liv. Om du først lærer deg å bære din livs pose når du er 15 år, er det for sent å utvikle ansvarsfølelse og karakterdannelse.

– Karakterdannelse er viktigere enn noen gang. Vi må hjelpe barn å tro at de kan!  Barn stimuleres daglig. Det velter inntrykk inn i hodet på dem, og vi må hjelpe dem å oppdage egne ressurser, sier Jørgensen fra scenen.

Hva er robusthet?

Da får de livsmot og utvikler robusthet. De får en indre målestokk. Dette er utfordringen i det urolige samfunnet vårt, hvor barn lever på utsiden av seg selv.

Men hva er robusthet?

– Robusthet er styrke og en viss motstandskraft. Robusthet er å kjenne denne styrken sammen med sin begrensning. Det er å lære å si nei i dette hamsterhjulet av evinnelig prestasjon vi lever i. Robusthet er å reise seg igjen, å vite at det ikke er verdens ende å tape i et spill når du er tre år, sier psykologen».

Hvem er inne i varmen?

Hvem er inne i varmen?

Litl Leistad

Litl Leistad